Kolsåstoppen 20.08.17

 

 

 

 

 

 

 

 

If you don’t live life on the edge, you will never see the view.

 

 

 

 

 

God mandag!
Har dere hatt en fin helg? Selv har jeg for det meste jobbet og nå er det endelig en ny uke og ikke minst nye muligheter –  det liker vi 🙂

I går tok jeg og A turen opp til Kolsåstoppen. Egentlig var det bein som stod på treningsplanen til oss begge, men tiden fløy fra oss og ikke fristet det så mye å stå inne på et treningssenter i finværet. Men beina fikk kjørt seg likevel, for å gå opp til Kolsåstoppen er ikke bare-bare! Med bratte partier og til tider kun steinrøyser kravlet vi oss opp – jeg med min egen kroppsvekt og han med en sekk fylt med vekter (han er gal…).

Det er kanskje litt tungt å komme til toppen, men utsikten er absolutt verdt strevet! Det er faktisk helt nydelig og skikkelig behagelig for kropp og sinn, spesielt når solen går inn i sin golden hour. Åh, jeg føler meg sjelden så fri og bekymringsløs som jeg gjør der oppe, det er rart med det. Følelsen av å stå helt på kanten av et stup og se ned er utrolig befriende. Ikke et snev av redsel, ikke et snev av kritiske tanker til hvor fort gjort det er å bli tatt av et vindkast og miste balansen. Skummelt, men sant. Det er en av de få gangene jeg faktisk føler jeg lever. Drømmen er å en dag kunne hoppe ut fra en fjelltopp eller et fly, men selvfølgelig da med fallskjerm.

Midt i idyllen kjente jeg det duret i lommen og nysgjerrigheten tok overhånd – ledig vakt asap. Skal jeg ta den, skal jeg ikke ta den? I løpet av få sekunder var jeg på telefonen og haiet overtidsvakten, så da var det bare å spenne på seg sekken og ta fatt på veien ned igjen. Nedover gikk det jevnt og trutt, og som jeg sa til A:

 

«De eneste nedturene jeg liker i livet, er de ned fra fjelltoppene»